Det politiske systemet i Norge

I Norge er det politikerne som fordeler goder og byrder og prioriterer hvilke saker som er viktigst for fellesskapet. Men det er folket som velger politikere til å styre for seg gjennom frie, hemmelige valg. Det kaller vi indirekte demokrati.

Politikerne på Stortinget vedtar lovene – de har den lovgivende makten. I tillegg vedtar de statsbudsjettet hvert år og kontrollerer at regjeringen og statsadministrasjonen gjennomfører det Stortinget har bestemt.

Regjeringens oppgaver er å styre landet og lede utenrikspolitikken. Den har den utøvende makten i Norge. Stortinget kan fremme mistillitsforslag mot regjeringen hvis de er misfornøyd med regjeringens handlemåte i en sak. Regjeringen kan presse Stortinget til å støtte sitt syn gjennom kabinettspørsmål.

Sametinget er et samepolitisk rådsorgan og et forvaltningsorgan som uttaler seg om saker om angår samene.

På lokalnivået heter styringsorganene fylkekommunen og kommunen. Statens representant i fylket er fylkesmannen.

Tanken bak det lokale selvstyret er at kommunene i størst mulig grad skal ta avgjørelser som angår dem selv. Kommunepolitikernes ansvar er å jobbe for lokalbefolkningens interesser. Samtidig må kommunen og fylkeskommunene gjennomføre vedtak som Stortinget har fattet. Lokalpolitikernes handlefrihet er også begrenset av øremerkede statlige overføringer.

Kommunestyret er det øverste politiske organet i kommunen. Det velger ordføreren.

De viktigste kommunale oppgavene er grunnskole og barnehager, primærhelsetjeneste, barnevern og omsorgstjenester.

Fylkestinget heter det folkevalgte organet i fylkene. Politisk leder for fylkestinget er fylkesordføreren. De fylkeskommunale oppgavene er nå videregående opplæring og voksenopplæring, skoleskyss og institusjoner for barne- og ungdomsvern.